Lily Allen | Reissues på krystallklar vinyl

Fødselen av et indie-popikon: "Alright, Still" (2006)

Debutalbumet fra Lily Allen, "Alright, Still", landet som en livlig cocktail av jamaicansk ska, reggae og hiphop – alt sammen filtrert gjennom blikket til en vittig og observerende London-beboer. Anført av listetopperen "Smile" og den solfylte "LDN", ble albumet en massiv kommersiell suksess, sertifisert firedobbel platina i Storbritannia og med over 2,6 millioner solgte eksemplarer på verdensbasis. Den gang hyllet kritikerne henne som en original skikkelse og roste den samtalende, mørke humoren i tekstene hennes. "Alright, Still" står i dag som en grunnpilar i britisk kultur fra midten av 00-tallet. Sammen med Amy Winehouses "Back to Black" og Adeles "19" betraktes det som en del av en trifecta av unike kvinnestemmer som definerte en lydmessig æra. Det er en moderne klassiker som er elsket for sin luftige "summer fling"-energi, som maskerer en skarpere og mer kynisk kant.

Sliping av kanten: "It's Not Me, It's You" (2009)

Etter en periode med intens mediebevåkenhet i de britiske tabloidavisene, vendte Allen tilbake med "It's Not Me, It's You" – en plate som byttet ut debutens organiske blåsere med et strømlinjeformet, synth-tungt elektropop-sound. Albumet var produsert av Greg Kurstin og debuterte på førsteplass i både Storbritannia og Australia. Det frembrakte globale hits som "The Fear" – en bitende kritikk av forbrukerisme og berømmelse – og den kontroversielle "Fuck You". Platen var et mer modent verk som tok for seg temaer som religion, rusmestring og samfunnets dobbeltmoral. Det blir ofte trukket frem av fans som Allens mest helstøpte verk til dags dato, og var albumet som beviste at Allen var mye mer enn bare et "MySpace-fenomen".

Identitetskrisen: "Sheezus" (2014)

Etter en femårig pause for å fokusere på privatlivet, utga Allen "Sheezus" i 2014. Selv om det debuterte på førsteplass i Storbritannia, ble albumet møtt med en mer polarisert mottakelse. Med en blanding av bubblegum-pop og satirisk R&B var spor som "Hard Out Here" tenkt som feministisk kritikk, men de utløste intens offentlig debatt og Twitter-krangler. Allen har siden sett tilbake på denne perioden som en tid der hun følte seg "fortapt", og hun har innrømmet at hun lot plateselskapet kommersialisere ærligheten hennes på en måte som føltes uautentisk. Selv om Allen selv har vært kritisk til prosjektet, finner dagens anmeldere ofte "mesterverk" på sporlisten, som tittelsporet og "Air Balloon", og merker seg at talentet hennes for en "killer tune" forble intakt, selv i hennes mest kommersielle æra.

Det rå mesterverket: "No Shame" (2018)

Med en retur til sine indie-røtter var "No Shame" et markant brudd med forgjengerens maksimalistiske pop. Albumet var en intim og dempet utforskning av skilsmisse, rusmisbruk og mødre-skyld; et motsvar til tabloidavisene der Allen tok fullt eierskap over sin egen fortelling. Selv om det ikke nådde de samme listetoppene som hennes tidligere verk, ble det møtt med bred kritikerros og mottok en nominasjon til Mercury Prize. Mange kritikere og fans anser nå "No Shame" for å være Allens sanne mesterverk.