Cate Le Bon | Michaelangelo Dying

«Michelangelo Dying» – Cate Le Bons syvende album – er skapt av ren følelse og tok over arbeidet hun trodde hun skapte. Et produkt av altoppslukende hjertesorg, der følelsene hennes overskygger motviljen mot å skrive et album om kjærlighet, og i prosessen blir det en form for eksorsisme. Resultatet er et fantastisk iriserende forsøk på å fotografere et sår før det gror, men samtidig å pirke i det.

Musikalsk sett er albumet en videreutvikling og utvidelse av et sonisk univers – en maskin med et hjerte – som har tatt form gjennom hennes to foregående plater («Reward» fra 2019 og «Pompeii» fra 2022), der Le Bon i økende grad tar kontroll over både innspilling og produksjon selv. Når gitarer og saksofoner sendes gjennom pedaler, og perkusjon og vokal filtreres, dukker det opp en iriserende, grønn og silkemyk lyd, med glimt av kunstneriske giganter som David Bowie, Nico, John McGeoch og Laurie Anderson som dukker opp og forsvinner under overflaten.

Det vi sitter igjen med er en stadig skiftende, sammenhengende helhet. En slags sangsyklus. Hver iterasjon speiler og utvikler den forrige, «hver en skår av det samme knuste speilet». Skiftende, skimrende, skjulende og avslørende, avhengig av hvordan lyset treffer det. Til slutt, sier Cate, er det «ingen åpenbaringer. Ingen konklusjoner. Det er ingen mening. Det er repetisjon og kaos. Jeg tillot meg endelig en tom sinnstilstand for å oppleve det uten motstand og uten å lete etter mening eller orden i det.»

En studie i den umiddelbare fysiske virkeligheten av liv, kjærlighet og menneskelighet – for både lytter og kunstner. «Michelangelo Dying» kjenner følelsen av å holde, bli holdt og av å være ubeskrivelig, dypt alene. «Figurene er utskiftbare», konkluderer Cate, «men til slutt er det jeg som møter meg selv.»