«Genuine Negro Jig» ble opprinnelig utgitt 16. februar 2010, og gikk rett inn på topp ti på Billboard Folk-listen og til topps på Bluegrass-listen. Albumet mottok en Grammy for beste tradisjonelle folkealbum i 2011. Det var gruppens første av tre utgivelser på Nonesuch, etterfulgt av EP-en C'arolina Chocolate Drops / Luminescent Orchestrii (2011) og den Grammy-nominerte «Leaving Eden» (2012), produsert av Buddy Miller. Albumet ble hyllet som et av årets sterkeste i 2010 av blant annet NPR og Paste, og ble omtalt på Rolling Stones liste over de 25 beste country-soul-albumene i 2024.

«Genuine Negro Jig er fortsatt fersk femten år senere, ikke bare på grunn av Carolina Chocolate Drops’ innflytelse på amerikansk populærkultur, men også fordi det er en utmerket plate i seg selv», skriver Dr. Dwandalyn Reece og Dr. Steven Lewis fra Smithsonian National Museum of African American History and Culture i de nye innleggsnotatene.

Carolina Chocolate Drops ble til etter at Flemons, Giddens og Robinson møttes på Black Banjo Gathering i Boone, Nord-Carolina i 2005. De tre ble trent i Piedmont-banjo- og feletradisjonen av Joe Thompson – en av de siste musikerne i sin generasjon som videreførte den sørstatslige svarte strykebandtradisjonen. Selv om gammeldags strykemusikk ofte forbindes med hvite musikere fra Appalachia, understreket Giddens i et NPR-intervju at «to ting ofte utelates fra historiebøkene: For det første, at strykebandmusikk eksisterte i Piedmont. For det andre, at svarte musikere spilte en stor rolle i den tradisjonen.» Bandet satte seg fore å både korrigere den fortellingen og sørge for at den århundregamle strykemusikken fortsetter å leve og utvikle seg.