Dimmu Borgir | Grand Serpent Rising

Åtte år etter deres forrige studioutgivelse «Eonian», er Dimmu Borgir tilbake med tretten brutale, men bemerkelsesverdig varierte spor under tittelen «Grand Serpent Rising» – og albumets tyngde alene taler for seg selv.

«Det passer perfekt», sier Silenoz. «Dimmu Borgir er en leviathan av et band i stor skala, og vi reiser oss igjen. Mens slangen representerer ondskap for noen, symboliserer den for oss noe annet: fornyelse, vekst, kunnskap og frigjøring. Å kvitte seg med huden, så å si. Og la oss ikke glemme at februar 2026 markerer slutten på Slangens år, omtrent samme øyeblikk som dette albumet ble fullført.»

Så snart du legger ut på den farefulle reisen som denne norske slangen hiter, blir Silenoz' ord umiddelbart bekreftet. Etter den illevarslende introen «Tridentium», slår åpningssporet «Ascent» ned som lyn over en frossen, mørklagt nordlig himmel. Aggressiv, ondskapsfull og på en vridd måte vakker, bekrefter den umiddelbart at Dimmu Borgir ikke har mistet noe av sin intensitet eller autentisitet. Og momentumet svikter aldri. Gjennom nesten en time med musikk opprettholder «Grand Serpent Rising» et jerngrep: det er et majestetisk og kraftfullt utsagn som høres ut som et band besatt av den rene energien fra den norske black metal-undergrunnen på begynnelsen av 90-tallet – samtidig som den viser den komposisjonsdisiplinen og den hardt tilkjempede visdommen som har blitt formet gjennom mer enn tre tiår med utrettelig skaperverk.