Bring Me The Horizon

Frontløperne innenfor moderne metalcore

De tidlige årene av Bring Me The Horizons karriere var preget av en "take no prisoners"-tilnærming til deathcore. Med utgivelsen av 'Count Your Blessings' (2006) ble de prakteksempler på en ny, digitalt drevet generasjon av metalfans. Det var imidlertid deres andre album, 'Suicide Season' (2008), som markerte det første av mange radikale skifter. Ved å inkorporere elektroniske elementer og mer strukturert låtskriving begynte de å bryte ned grensene for hva "tung" musikk kunne være.

På det tidspunktet da de ga ut 'There Is a Hell Believe Me I've Seen It. There Is a Heaven Let's Keep It a Secret' (2010), hadde bandet oppnådd et rykte for høye ambisjoner. De var ikke lenger bare et "scene"-band; de var lydarkitekter som blandet korarrangementer, glitchy elektronikk og rå, sårbar lyrikk. Denne æraen etablerte Oli Sykes som en tekstforfatter som ikke var redd for å utstille sine indre demoner, en egenskap som har skapt en intenst lojal, global fanbase som betrakter bandet som en livline.

Det globale skiftet med Sempiternal og de etterfølgende årene

I 2013 ga Bring Me The Horizon ut 'Sempiternal', et album som forandret landskapet for tung musikk for alltid. Med tillegget av keyboardspiller og programmerer Jordan Fish perfeksjonerte bandet en blanding av filmatisk elektronikk og massive, anthem-lignende riff. Låter som "Can You Feel My Heart" og "Shadow Moses" ble øyeblikkelige klassikere og bygget bro mellom undergrunnen og mainstream-radio. 'Sempiternal' var ikke bare en hit; det ble en mal for nesten ethvert metalcore-band som fulgte i 2010-årene.

I stedet for å gjenta formelen dreide bandet igjen deres musikalske spor med 'That's the Spirit' (2015) og 'amo' (2019). Disse platene så dem omfavne popsensibiliteter, dansemusikk og alternativ rock, noe som førte til at de headline'et stadioner og store festivaler som Glastonbury og Reading & Leeds. Selv om disse skiftene i starten polariserte eldre fans, beviste de til syvende og sist bandets tese: at Bring Me The Horizon ikke er et metalband, et popband eller et rockeband – de er en sjanger i seg selv.

Da 2020-årene ankom, lanserte Bring Me The Horizon 'POST HUMAN'-serien, et multi-utgivelsesprosjekt designet for å fange opp den moderne verdens kaos og teknologiske angst. Denne æraen kulminerte i det lenge ventede 'POST HUMAN: NeX GEn' (2024), en hyperaktiv "screamo-pop"-odyssé som utforsket temaer som AI, kulter og selvdestruksjon. Prosjektet viste at selv to tiår inn i karrieren forblir bandet rastløst. De fortsetter å samarbeide med vidt forskjellige navn – fra Ed Sheeran til Lil Uzi Vert.

En katalysator for en ny generasjon

Skyggen Bring Me The Horizon kaster over det nåværende musikalske landskapet er enorm og strekker seg langt utover metalskeenens grenser. De siteres bredt som den primære inspirasjonen for en ny bølge av artister som nekter å anerkjenne sjangergrensene. Band som Bad Omens, Sleep Token og Spiritbox har alle fulgt den banebrytende veien BMTH ryddet – ved å blande tung aggresjon med filmatisk elektronikk og høykonseptuelle visuals.

Utover den soniske innovasjonen har Bring Me The Horizon redefinert forholdet mellom alternative artister og fysiske medier. Med forståelsen av at deres fanbase betrakter musikk som en livsstil, har bandet konsekvent behandlet albumutgivelsene sine som kunstgjenstander. Denne forpliktelsen til den fysiske opplevelsen har gjort diskografien deres til noe av det mest ettertraktede materialet i det moderne vinylsamfunnet. Fra de tidlige dagene med Count Your Blessings og Suicide Season er bandets estetikk – sterkt påvirket av streetwear og grafisk design – blitt gjenspeilet i et vell av spennende spesialutgaver. Fans har blitt bortskjemt med alt fra detaljerte deluxe-utgivelser til et uendelig utvalg av fargede vinylversjoner.