Musikalsk utvikler albumet atmosfæren fra Daniel Tompkins’ tidligere soloverk i en mørkere og mer reflekterende retning. Paul Ortiz’ romslige arrangementer, elektroniske teksturer og markante gitararbeid kombineres med intime, nærmikrofonerte vokaler, hvilket skaper en sterk følelse av nærvær uten å gå på kompromiss med den dynamiske spennvidden, som kjennetegner Tompkins’ progressive bakgrunn og arbeid med TesseracT. Tempoet er dempet og veloverveid, der interludier og tilbakevendende motiver understreker følelsen av en sammenhengende psykologisk utvikling.

Beslutningen om å gi ut albumet under navnet ‘Prince Of Failure’ gjenspeiler prosjektets kollaborative identitet og skiller det fra Tompkins’ tidligere roller. Det gir verket mulighet til å stå på egne ben uten referanse til tidligere forventninger. ‘Prince Of Failure’ fremstår dermed som et offisielt kreativt partnerskap mellom Tompkins og Ortiz – en felles visjon med et langsiktig perspektiv.