Mötley Crüe | Crücial Crüe

Mötley Crüe står som det ultimate symbolet på 1980-tallets kaliforniske glam metal og rock ’n’ roll-dekadanse. Fra bakgårdene på Sunset Strip i Los Angeles og direkte opp på verdens største arenasener klarte de fire medlemmene – Nikki Sixx, Tommy Lee, Vince Neil og Mick Mars – å definere en hel generasjon av hard rock. Kjernen i deres imponerende karriere finnes i bandets fem første studioalbum, som ble utgitt i løpet av det gylne tiåret fra 1981 til 1989. Sangene utgjør fortsatt fundamentet for bandets massive liveshows.

I dag betraktes denne spesifikke albumrekken som en av de mest innflytelsesrike og historisk vitale prestasjonene innen den tunge rockemusikken. Her dykker vi ned i de fem legendariske mesterverkene som skapte myten Mötley Crüe, og som nå blir samlet i Crucial Crue-boksen.

Too Fast for Love (1981) – Glam metal-reisen begynner

Da Mötley Crüe ga ut debutalbumet Too Fast for Love i november 1981 – opprinnelig i et svært begrenset opplag på deres eget uavhengige plateselskap Leathür Records – var det de færreste som kunne forutse hvor stor en revolusjon platen ville starte. Albummet sementerte øyeblikkelig bandets rå og upolerte energi. Musikalsk var det en bastard av aggressiv gaterock, tidlig heavy metal og et tydelig snev av britisk 70-tallspunk. Det var skittent, det var uprodusert, og det var fullstendig autentisk.

I dag dyrkes Too Fast for Love som en absolutt kultklassiker blant rock- og metalfans. Platen fanger bandet i sin mest sultne og farlige fase, før de store budsjettene og den glitrende MTV-produksjonen tok over. Hovedsingelen ”Live Wire” står i dag som en av de viktigste og mest energiske åpningslåtene i rockhistorien med Mick Mars’ aggressive gitarriff og Tommy Lees piskende trommer, mens tittelnummeret ”Too Fast for Love” sementerte Nikki Sixxs evne til å skrive fengende popstrukturer kledd i rått lær.

Shout at the Devil (1983) – Et mørkt gjennombrudd

Hvor debutalbummet var preget av rå rock, tok Mötley Crüe med oppfølgeren Shout at the Devil fra 1983 et gigantisk og langt mer dystert skritt fremover. Dette albummet er uten tvil bandets tyngste og mest metalorienterte utgivelse. Med en langt mer massiv produksjon, sterke okkulte undertoner og et visuelt uttrykk preget av nagler, lær og pentagrammer, traff bandet tidsånden perfekt midt i den amerikanske "Satanic Panic"-bølgen. Platen ble et gigantisk gjennombrudd og solgte fire ganger platina i USA.

Shout at the Devil er i dag intet mindre enn et monument i sjangeren og hylles som det kanskje sterkeste Mötley Crüe-albummet overhodet. Det redefinerte hva heavy metal kunne være på 1980-tallet ved å blande det tunge og illevarslende med fengende refreng. Tittelnummeret ”Shout at the Devil” og den piskende hiten ”Looks That Kill” har blitt udødelige hymner.

Theatre of Pain (1985) – Glam-rockens inntog og powerballadens fødsel

Etter å ha overlevd en rekke voldsomme personlige kriser og livsstilsrelaterte tragedier, vendte Mötley Crüe tilbake i 1985 med Theatre of Pain. Albummet markerte et drastisk stilskifte. Det mørke og okkulte fra forgjengeren ble lagt på hyllen til fordel for et langt mer fargerikt, polert og teatralsk univers – sterkt inspirert av klassisk glamrock og band som Aerosmith og T. Rex. Det var her det visuelle uttrykket med rosa lær, sminke og stort hår for alvor ble sementert.

Selv om Theatre of Pain i samtiden møtte en del kritikk fra de mest hardcore metalfans for å være for poppet, er dets historiske betydning i dag uomtvistelig. Albummet inneholder nemlig intet mindre enn ”Home Sweet Home” – sangen som egenhendig oppfant malen for 1980-tallets "powerballade" og endret musikkvideo-mediet på MTV for alltid. Uten denne sangen og dens ikoniske piano-intro hadde musikklandskapet i de etterfølgende årene sett helt annerledes ut.

Girls, Girls, Girls (1987) – Stripklubber, motorsykler og rendyrket dekadanse

I 1987 ga bandet ut "Girls, Girls, Girls", som i dag står som det ultimate soundtracket til bandets mest kaotiske og beryktede periode. Musikalsk var albummet et skritt tilbake mot en hardere og mer skitten rockelyd sammenlignet med den myke forgjengeren, men lyrisk og visuelt handlet alt om bandets virkelige liv på kanten av avgrunnen: motorsykler, stripklubber, misbruk og det ville livet i Los Angeles' natteliv.

I dag huskes albummet som et fascinerende og nådeløst tidsbilde på 80-tallsrockens absolutte kulminasjon av suksess og overflod. Det hylles for sin rå ærlighet og sine bluesinfiserte, tunge gitarriffer, som Mick Mars leverte i toppform til tross for interne stridigheter i bandet. Tittelnummeret ”Girls, Girls, Girls” og den episke samt musikalsk komplekse storhiten ”Wild Side” er i dag obligatoriske rockklassikere.

Dr. Feelgood (1989) – Det polerte og storslåtte mesterverk

Etter å ha truffet bunnen og deretter gjennomgått en kollektiv og vellykket avvenning, møtte et fullstendig edru Mötley Crüe opp i studio sammen med stjerneprodusenten Bob Rock. Resultatet ble Dr. Feelgood, som kom ut i september 1989. Det ble bandets aller største kommersielle triumf, toppet Billboard-hitlisten og solgte svimlende seks ganger platina i USA. Med en hittil usett stram, massiv og krystallklar produksjon klarte albummet å kombinere bandets råstyrke med toppmoderne studioteknikk.

I moderne tid betraktes Dr. Feelgood som et av de absolutt best produserte rockalbumene overhodet – en sonisk milepæl som mange band fortsatt forsøker å kopiere i studio. Låtskrivingen var på sitt absolutte høydepunkt med massive hits som det hardtslående tittelnummeret ”Dr. Feelgood”, den halsbrekkende energibomben ”Kickstart My Heart” og den melodiske ”Don’t Go Away Mad (Just Go Away)”. Bandet har aldri før eller siden hørtes strammere og mer velopplagte ut enn på dette mesterverket.