Aphex Twin | Druqks (25th Anniversary Reissue)

Da Aphex Twins femte studioalbum Drukqs (stilisert som drukqs) utkom i oktober 2001, sementerte det seg som et av elektronisk musikks mest kompromissløse, polariserende og til syvende og sist mest innflytelsesrike dobbeltalbum. Med 30 spor fordelt over 100 minutter står det fortsatt som det mest markante kreative vendepunktet i Richard D. James’ karriere.

Ved utgivelsen ble Drukqs møtt av sterkt delte anmeldelser. Kritikere som hadde forventet nok en stramt komponert elektronisk utgivelse i forlengelse av Richard D. James Album fra 1996 eller de ikoniske singlene "Come to Daddy" og "Windowlicker", ble overrumplet av albumets omfang og uforutsigbare oppbygning. Medier som Pitchfork og PopMatters mente at James gjentok seg selv, og beskrev de hektiske "drill 'n' bass"-sekvensene som en gjentakelse av sent-90-tallets stil, mens andre kritiserte kontrasten mellom de ultrahurtige breakbeat-sporene på over 180 BPM og de skjøre, minimalistiske pianostykkene. Albumets lengde ble av noen avvist som en ufiltrert og kaotisk samling av ideer – en oppfatning som ble forsterket av rykter om at James fremskyndet utgivelsen etter ved et uhell å ha glemt en USB-stasjon med hundrevis av uutgitte opptak på et fly.

Med tiden er Drukqs imidlertid blitt anerkjent som et mesterverk av kompromissløs innovasjon, hvor James nektet å velge mellom de to sidene av sitt kunstneriske uttrykk. Spor som "Vordhosbn", "Cock/Ver10" og "Ziggomatic 17" løftet digital beatprogrammering til et nivå som føltes mange år forut for sin tid, med ekstremt komplekse rytmer, mikrosamples, dyp bass og synthlinjer skapt med spesialutviklet programvare og tracker-programmer. Samtidig rommer albumet intime akustiske komposisjoner skrevet for Yamaha Disklavier-piano og preparerte pianoer. Inspirert av John Cage og Erik Satie plasserte James gjenstander mellom pianoets strenger, slik at instrumentets mekaniske lyder ble en del av musikken og skapte en unik forbindelse mellom maskin og menneskelig fremføring.

I dag regnes Drukqs blant høydepunktene innenfor IDM og moderne eksperimentell komposisjon. Det som i 2001 ble oppfattet som fragmentert og ujevnt, hylles nå som et dypt medrivende og surrealistisk lydunivers, hvor voldsom energi og skjør skjønnhet eksisterer side om side. Albumet fungerer samtidig som kulminasjonen på Aphex Twins legendariske 1990-tallsperiode, hvor elementer fra Selected Ambient Works, de kaotiske breakcore-utgivelsene og hans klassiske melodiske sans samles og skyves til det ytterste, før den 13 år lange albumspausen frem mot Syro i 2014.

Selv om Drukqs ble skapt som et monumentalt eksperiment, ble albumets mest uventede suksess det kun to minutter lange pianostykket "Avril 14th". Innspilt på et Disklavier-piano utviklet den enkle og melankolske melodien seg sakte og rolig til et av moderne musikks mest gjenkjennelige instrumentale verk. Sporet fikk fornyet oppmerksomhet gjennom filmer som Sofia Coppolas Marie Antoinette og Spike Jonzes Her, før det for alvor nådde et bredt publikum, da Kanye West samplet det på "Blame Game" fra My Beautiful Dark Twisted Fantasy i 2010. Siden har "Avril 14th" oppnådd hundrevis av millioner av avspillinger på strømmetjenester og er blitt et fast lydspor til stemningsfulle videoer, melankolske klipp og pianofortolkninger på TikTok og Instagram Reels – og har samtidig introdusert en helt ny generasjon av lyttere til det komplekse albumet det stammer fra.